Jeg blir mer og mer klar over at bruken av bestemt og ubestemt form i det norske språk(et) er et salig rot, og at det ikke er lett å forklare hvorfor ting er som de er.Snøball a écrit :Har et lite spørsmål til Klafse (men de andre får svare på hvis de har peiling ).
Jeg har mange ganger lagt merke til at substantiver brukes i ubestemt form når det er snakket generelt. Likevel fant jeg noen unntakk. Jeg utfordret for noen dager siden en norsklærer om å forklare meg hvorfor. Det har han ikke klart hittil og har lovet å komme tilbake senere med svar.
Her er spørsmålet, som består i utgangspunktet av 3 setninger:
1 - Jeg liker kjeks.
2 - Kjærlighet er det som teller i livet.
3 - Hunden min elsker å løpe i snøen.
Jeg lurer på hvorfor "livet" og "snøen" ligger her i bestemt form.
Dessuten har norsklæreren "min" sagt at setning nr 2 var den eneste måten å si det på, mens setning nr 3 hadde vært også korrekt med "hunden min elsker å løpe i snø".
Jeg har forresten fått med meg det er mange som skriver "jeg liker (hater) snøen", eller: "vannet".
For å gjøre forvirringen enda mer fullkommen, så kan jeg fortelle det at det også er mulig å si
- Jeg liker kjeksen
Men da betyr det en konkret samling med kjeks, selv om "kjeksen" står i entall. Det er noen forholdsvis få substantiv man kan gjøre slik med - det går med "kjeks", men ikke med f.eks. "kake"
- Jeg liker kjeksen(e) men ikke kakene
Men nå var vel hensikten at jeg skulle forsøke å gjøre forvirringen mindre, ikke større.
Med hensyn til "livet", så tror jeg vi må skille mellom to betydninger av ordet.
- Vann er en forutsetning for liv
- Livet er ikke alltid så lett
I den første setningen mener man liv i biologisk forstand. I den andre setningen mener man "tilværelsen", et menneskes opplevelse av det å leve.
Det er riktig at du kan si både "Hunden min liker å løpe i sne", og "Hunden min liker å løpe i sneen", men det er en liten, subtil forskjell mellom de to uttalelsene, som ikke er helt lett å forklare. Jeg tror at tendensen er at når man sikter til de mer konkrete, håndgripelige sidene ved et fenomen, så bruker man ubestemt form. Når man i større grad sikter til de tanke- og følelsesmessige assosiasjonene rundt fenomenet, så bruker man bestemt form.
Jeg har ikke tenkt veldig godt gjennom dette, men jeg tror at en brukbar tommelfingerregel kan være denne:
- Dersom du siker til det fysiske fenomenet, så bruker du ubestemt form
- Dersom du sikter til fenomenet slik det opptrer inne i hodet ditt (eller noen andres, f.eks. hundens), så bruker du bestemt form
Det er nok ikke helt lett å få taket på, og det skal ikke utelukkes at det er en del tilfeller som bare må læres utenat, men dette er det beste jeg klarer, iallfall akkurat for øyeblikket.